Dagen var endelig kommet for ultralyd, noe vi har sett frem til lenge. Adrian og jeg har hatt noen samtaler frem og tilbake og vurdert hvor viktig det er med barn akkurat nå… Selv om vi har bosatt på et nytt og flott sted så er begge i startfasen om å stabilisere seg her nede og har både dyrene og oss selv vi må tenke på først og fremst. Hvor bra det er å føde noen til verden da har vi vurdert i det vide og det breie…

Vi kom frem til avgjørelsen om at dersom barnet er under 12 uker gammelt så skulle vi gå for en abort, barn kan vi få igjen siden når som helst. Samtidig er jeg også veldig redd for å ikke kunne bli gravid igjen siden jeg har tatt en abort tidligere. Selv om “internett” sier at det ikke skal være skadelig å ta flere aborter så vet jeg ikke om jeg tørr å stole så mye på det.

Den gangen jeg gjorde det har jeg angret veldig mye i etterkant, det føltes feil den gangen å ta abort men jeg gjorde det likevel. Jeg husker jeg stadig gråt da jeg skulle handle inn til venninnene mine sin babyshower og det var som at underbevistheten min var klar for barn, jeg bare så det ikke selv.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Den gangen var fosteret bare 8 uker og det var null tegn til hjerterytme og bein og kroppen var ikke fullstendig dannet. Jeg tok en medisinsk abort – noe som forårsaket helt vilt grusomme smerter i livmoren, det kjentes ut som en virvel med knivblader som surret rundt inni magen, og noe sa meg at dette skulle jeg aldri ha gjort….

Så tanken om abort har vært skremmende og håpet gud tok den avgjørelsen for meg at dersom fosteret virket som en komplett baby og var over 12 uker så skulle vi beholde det selv om det er mulig med abort like over 12 uker men da gjøres det med operasjon og må søkes om.

Jeg sendte tanker ut om at dette måtte Gud avgjøre, dersom fosteret var over 12 uker så var jeg skapt til å beholde det og var det under 12 uker så var det ikke meant to be. Jeg ønsket virkelig han skulle ta denne avgjørelsen for meg.

Da gelen ble smurt på og ultralyden startet begynte tårene å trille på sekundet… Aldri har jeg noen gang blitt så rørt <3 Radiologen sa “se, den vinker til deg” – det var som om den sa “Hei mamma, ikke forlat meg hver så snill”.

Jeg tenkte “nei aldri i livet lille du, du har kommet for å bli”. Det er noen øyeblikk man virkelig føler man får kontakt med gud, dette var virkelig øyeblikket. Noe så virkelig, noe så nydelig, noe så skjønt og uvirkelig!

Vi kunne høre hjertebankene til vår lille, det slo og slo, en fullverdig baby kropp på 10cm med sjel på plass hadde det utvilsomt blitt. Ryggmargen og nakken var på sitt beste og ingen tegn til sykdom.

Jeg er nå 13 1/2 uke på vei og vi bestemte oss for å beholde det. Aldri i livet om jeg har hjertet til å ta bort denne fantastiske lille skapningen. Den har kommet for å bli <3

Det var sykt kult å være på ultralyd, gøy å se så utviklet baby inni min egen mage, og gleder meg helt vilt til neste. Da får vi også svar på om det blir gutt eller jente.

Etter ultralyden gikk vi til en koselig Cafè der vi satt i mange mange timer og bare pratet og pratet.

Jeg gleder meg veldig til å bli mamma og Adrian gleder seg til å bli far. Jeg er sikker på at dette får til slik vi har fått til alt annet, og vi gleder oss veldig til å bli foreldre <3