God ettermiddag mine kjære lesere <3 Dette er et innlegg som virkelig kommer fra bunnen av hjertet mitt, jeg har skrevet i hele dag og deler det dypeste av det dypeste om meg selv til dere <3 Jeg ber deg så inderlig om å ikke stoppe å lese, men lese til bunnen av innlegget <3
Jaaaa er det ikke koselig…<3 Jeg er i slutten av uke 11og skal ha min første ultralyd her nede på sørlandet neste uke <3 Vi gleder oss til å bli foreldre <3
Jeg har jo lest litt her og der ang graviditet men ønsker egentlig ikke å dykke for mye inn i det da jeg føler det er best å bare la det gå naturens gang, hysteri og stress kan fort slå negativt ut. Fikk en nydelig bok for gravide av min kjære svigermor som jeg koser meg med i påskeferien <3
Men jeg passer på å få i meg de næringsstoffene jeg vet kroppen trenger, selv om jeg har mye vegansk kost har jeg lyttet de gangene kroppen har skreket etter kjøtt, eller er det bare nok en fristelse jeg egentlig burde motstå? JEG FIKK CRAVINGS PÅ KEBAB – NOE SÅ ULIKT MEG – Jeg tenkte “dette kan umulig være sant” , men lot meg lytte og jeg spiste kjøtt et par ganger og endte opp med å bli utrolig dårlig av det!
Det var egentlig helt ulikt meg å plutselig skulle få lyst på KEBAB jeg som har vært veganer såpass lenge, men forsøkte å høre litt på kroppen, kanskje var det aminosyrer, jern, sink, selen, B12 og B6 jeg trengte og jeg tenkte “denne krabaten er desidert ikke en vegansk prinsesse, her har vi nok med en riktig kriger av en viking å gjøre”, en såkalt Adrian mini. Men etter jeg ble så dårlig etter jeg spiste kjøtt tenkte jeg HELL NO disse næringstoffene kan jeg få via noe annet!!!!
Magen har ikke begynt å vokse noe enda og jeg kan knapt merke at jeg er gravid. Jeg hadde noen brekninger i uke 3-5 men de avtok så fort jeg fikk meg mer søvn. Søvn er utrolig viktig og jeg merker jeg har mer behov for søvn nå enn tidligere. Jeg blir fortere trøtt, sover lenger, legger inn pauser på dagen og forsøker å ta det mest mulig med ro hele tiden uten å overbelaste meg med tunge løft eller gjøre for mange oppgaver i heimen av gangen. Huden begynner å bli ømfintlig og jeg må passe litt på solen. Jeg har også hatt noen syke cravings, sykt nok etter cravingsen på kjøtt kom cravingsen på sopp, paprika og Mozarella, ganske digg cravings å ha egentlig.
Jeg merker også helt sinnsyke blodsukker svingninger når jeg spiser karbohydrater kontra når jeg har en fettrik kost, helt rått hvor sensitiv man blir som gravid!!
Hvordan kroppen kommer til å ta dette med graviditet bli spennede…. Akkuratt som jeg ikke hadde vondt nok i kroppen fra før av, nylig fikset tre prolapser og sliter fortsatt med ryggen og nakken, så lite trolig at graviditeten kommer til å gi noe mindre plager, så kan jo bli spennende dette…
Etter ulykken i sommer har jeg omtrent ikke trent i det hele tatt så har ikke klart å holde ryggen og kroppen i sjakk slik som jeg har klart tidligere og måtte begynne å trene opp kroppen helt fra bunnen av igjen. Jeg knuste halve ansiktet og mistet synet på begge øynene de første dagene men fikk heldigvis tilbake det ene ganske raskt. (mer om ulykken lenger ned i innlegget).
Jeg var redd for at det skulle bli for stort trykk i hode og at jeg skulle svime av under trening, og under tunge styrkeløft eller rollerblades i en fart på 30km i timen på kan det fort ende ganske stygt, samme med ridning. Jeg var godt i gang med å trene meg opp til NM 2022 og måtte dessverre bare legge det på hylla. Vannscooteren måtte jeg selge og ta farvel med kjøring, bilkjøring kunne jeg bare glemme.
Skøytedansen ble heller ingen glede lenger da jeg ikke kunne utvikle meg videre med hopp og piruetter…… da ble sporten liksom litt for kjedelig… Innridning av to villhester ble også alt for brutalt når verken synet eller kroppen var helt på nett…. Jeg fikk hetse-stunt oppdrag I Robin Hood med innspilling i UK som jeg også måtte stå over, det gnagde langt inni sjela…
Siden jeg ikke fikk konkurrert i 2022 tenkte jeg å kjøre på i 2023 med både vårens konkurranser og NM 2023, men så ble jeg gravid og igjen måtte jeg bremse ned…….
Klart dette var deprimerende å ikke kunne leve som jeg en gang hadde gjort, jeg mistet de tre sportene som gjorde at jeg følte meg fri, ble bra i ryggen og gjorde meg til et godt og happy menneske. Ikke fikk jeg utviklet meg videre innen fighting og stunttrening heller. Jeg ble selvsagt glad over at jeg var blitt gravid det var en ren glede, men det var en totalt helomvending alt sammen…
Siden ulykken har jeg falt inn i en dyp boble det har vært vanskelig å komme seg ut av. Jeg var utrolig flink i fjord og var godt i gang med konkurransetrening, stunt treninger og ekstrem tøying, men så kom ulykken og jeg tenkte en liten dubb av en pause kunne vel ikke skade, men det gjorde det…… nå triller tårene mens jeg skriver fordi det å akseptere at man kanskje trang en pause er så utrolig vanskelig fordi jeg elsket virkelig alt jeg gjorde, men samtidig følte jeg presset fra de rundt meg, selv om jeg elsker å være i min egen sone og bare få være meg med treningen, har det likevel vært mye press fra de rundt når det gjelder andre ting for å tilfredstille andres behov, det ble til slutt alt for mye….
Jeg har prøvd så godt jeg kunne å holde kroppen litt i gang med litt innendørs skating, rulling og stretching men motivasjonene har falt helt på bunn. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg ordentlig på bena igjen annet enn å bare prøve å kaste seg ut i det og tenke at alt skjer vel for en grunn. Kanskje var det en mening med det…
Jeg sitter å ser ut vinduet på verdens flotteste innsjø dekket av is og jeg bare drømmer om å ta skøytene på bena og danse over isen i full fart, like før jeg gjør det, men isen er i ferd med å sprekkeopp og jeg er virkelig verdens dummeste menneske hvis jeg faller for denne fristelsen. HVILKEN PRØVELSE! HVILKEN TOLMODIGHETSPRØVE!!!
Jeg spurte Adrian om jeg kunne ta tau rundt magen og han kunne dra meg inn igjen dersom jeg gikk i gjennom isen, men SELVFØLGELIG kan jeg ikke gjøre det med barn i magen! Det er så mange følelser som bruser gjennom meg nå at jeg vet virkelig ikke vet hvordan jeg skal håndtere det…..
Det er klart at å gå fra palleplass i VM til å plutselig ikke engang kunne ta i ei greip har gått innpå psyken…
….Jeg forsøker, så godt jeg kan å bare roe meg ned med at jeg er sykt fornøyd med den familien jeg nå har fått, at vi har kommet til et nytt å fantastisk sted der jeg endelig kan samle ny energi til å klare å bli meg selv igjen, energi til å leve og energi til det fine som venter oss i fremtiden….
Og mamma skal klare å komme seg opp igjen, nå som synet endelig er på plass igjen (som jeg har brukt lang tid på å trene opp), og så fort lillemann er ute så skal mamma bli villmann igjen <3
Jeg er virkelig glad på Iron sine vegne at hun er gravid og vi gleder oss til føll <3
Det blir spennende med en liten krabat som er blanding av Luc og Iron 😍
Historien med Iron er noe helt eget… ja HVOR skal jeg begynne. Dere som kjenner meg vet hvor mye jeg har jobbet med disse hestene, og hvor mye det har erobret hjertet mitt <3
Her kommer Iron etter en lang reise fra Nederland til Norge februar 2022.
Det hele startet med at jeg ble solgt en hoppe som (selger sa: siden det er frieser så kommer du godt i kontakt med henne og hun er lett å jobbe med) , jeg bestilte henne usett fra Nederland, stolte på selger og tenkte at dette ikke ville bli noe problem. Det var så langt fra sannheten som over hode mulig! Hun skulle også være innridd men da jeg rei henne første gangen ga hun tydelige tegn til ubehag av å ha noen på ryggen, hun var overhodet ikke vant til utstyr som sal og hodelag, lot seg omtrent ikke longere, hatet dekken og hadde tydelige traumer fra tidligere forsøk til innredning. … Jeg rei henne et par ganger, både med og uten utstyr, ble slengt av gang på gang, denne hesten var FARLIG!!!! Dette så HELT HÅPLØST ut…..og jeg har vært i ferd med å gi henne opp gang på gang……jeg trodde aldri jeg skulle bli redd for min egen hest, men denne hoppa her kom fra et sted hun virkelig ikke hadde hatt det bra!
Jeg syntes så grådig synd på henne at jeg kunne ikke gjøre annet enn å forsøke å holde motet oppe og forsøke å få henne trygg og rolig, koste hva det koste ville. Jeg viste at når denne hesten var kvitt traumene sine og skepsisen til mennesker var over, var jeg sikker på at jeg ville få verdens beste hest.. tiden gikk…og lommeboken svei, mer og mer, men jeg nektet å gi opp…
…Jeg tenkte…OH MY FUCKI`N GOD for en tålmodighetsprøve livet skulle gi meg nå!!!! Her hadde jeg brukt hundre tusenvis av kroner på en hest jeg gledet meg til å dundre gjennom skogen med, noe jeg ikke hadde fått gjort på årevis, min største drøm skulle endelig gå i oppfyllelse, så møtte jeg på dette???? Jeg ble SPEECHLESS!!!! Ikke var det noe vits i å selge henne heller, hadde ikke hjerte til å sette noen andre i fare og jeg viste med min kunnskap det var mulig å få henne trygg, rolig og samarbeidsvillig til slutt.
Hver eneste dag til stallen tenke jeg på hva jeg kunne gjøre for å få henne trygg og rolig. Jeg så hun hadde enorme spenninger i muskulaturen, og jeg vet godt hvordan dette påvirker hodet og skaper utrygghet. Som idrettsutøver selv vet jeg alt i hodet sitter i kroppen, og når kroppen ikke har det bra har heller ikke hodet det bra.. Jeg tenkte det var har vi måtte begynne… Men hun var alt annet enn lett å jobbe med. Ikke fikk jeg ta på henne, ikke fikk jeg massere henne, ja jeg fikk nærmest se på henne. Hun var grei på leietur men sykt ustabil, og jeg risikerte på få 700kg veltene over meg dersom hun ble skremt av noe…
Jeg tenkte etter litt, her må vi starte i en helt annen retning. Jeg forsøkte å vinne tilliten hennes ved å sette henne på beite der hun kunne kose seg og være sin egen dronning.
Først hadde jeg med hun og Luc (hingsten min) på et beite langs elvebredden, jeg hadde riktig nok ikke strøm i gjerdene og hestene gikk så og si fritt. Jeg var der selv hver dag, teltet der og hadde full kontroll på begge, og så fort jeg så tegn til at de viste litt for mye interesse til hverandre (siden det var hoppe og hingst og jeg ville skreme Luc fra en nok så crazy hoppe) så brøyt jeg inn.
Denne uken var helt magisk, ingenting var bedre enn å ha hestene ute i det fri selv om jeg selv måtte gjennomgå noen søvnløse netter opparbeidet vi oss en helt sykt god kontakt og tilliten var uten tvil vunnet hos begge hestene.
…men grunnet min dårlige rygg på dette tidspunktet fordi jeg ikke fikk trent ryggen på plass med verken ridning, vannscooter eller skating/skøyter (noe det ble lite av siden hestene ikke var innridd og det ikke ble tid til noe annet fordi jeg brant så brutalt mye for at hestene skulle ha det bra), hadde jeg ikke ryggen helt med meg da jeg jobbet rundt hestene og reaksjonsevnen og vurderingsevnen min ble derfor svekket. Ved en brutal feiltakelse klarte jeg å bøye meg ned bak Luc da han stod å spiste fordi jeg så vannbøtten hans var tom, så jeg løp bak han og bøyde meg ned uheldig nok akuratt i det han skulle sparke vekk fluer og veps som surret rundt han mens han spiste og registrerte ikke at det var meg han traff før han så meg som en blødende sombie. Heldigvis var jeg helt bevist og full av adrenalin nok til å tenke at denne blødningen var nok alt for heftig til at jeg klarte å stoppe den selv så jeg ringte 113.
Halve ansiktet ble knust og jeg havnet i en tre dagers koma…….jeg har såååå mye mer å fortelle om rundt denne hendelsen, jeg bare nevner at ulykken skjedde kl 18:06, den 06.06 det sier sitt, og noe sier meg at det var litt andre krefter i sving her som satte i sving det hele (jeg grøsser av tanken) men siden jeg egentlig ikke skriver om ulykken i seg selv i dette innlegget så tar jeg det i et annet innlegg for seg selv.
1000vis av tanker surret gjennom hodet og det å etterlate hestene uten tilsyn da sykebilen kom var den som gnagde hardest, men hva skulle jeg ellers gjøre?? En løs hingst uten eier tilstedet er sjeldent noen bra idè, derfor bandt jeg han til et tre til hjelpen kom. Til tross for at Luc er verdens smarteste hingst, han får av seg grimen lett selv, han løsner knuter bedre enn meg selv, så var han smart nok til å skjønne at nå var det alvor og jeg ba han om å stå stille til hjelpen kom, han stod stille på samme sted uten noe tull i tre timer helt til det kom noen som kunne hjelpe meg med å ta meg av hestene mens jeg lå på sykehuset. Ganske så utrolig hva hester skjønner bare du lar de få lov til å komme under huden på deg <3
…Så som du sikkert skjønner så har hestene og jeg knyttet en ganske spesielt bånd. Luc mente aldri å skade meg og å selge han eller kastrere han av den grunn følte jeg ble helt feil når det var jeg som ikke fulgte med i timen, tross at alle sa jeg skulle gjøre det! – det knuste hjertet mitt å høre det </3
Selvsagt hadde vi ingen plan om å bli værende der ute langs elvebredden i det fri for alltid, Det var jo bare midlertidig, jeg hadde jo jobb og mine plikter som skrek, og ulykken kunne like gjerne skjedd på en stall som ute på tur. Da jeg kom meg på bena igjen og ble skrevet ut av sykehuset, videreflyttet jeg hestene til et annet beitet, der jeg fortsatte skillle de fra hverandre med et gjerde med strøm siden jeg da ikke hadde muligheten til å være der hver dag å ha kontroll på hestene, (nettopp fordi jeg tenkte at om hun fikk barn i den tilstanden hun var i var langt ifra en god idé).
Men etter kun noen få dager reiv hun ned hele gjerde inn til Luc og da var de igang…jeg tenkte bare….”jaja naturen får gå sin gang….” -igjen gjorde jeg et tappert forsøkt på å skille de uten særlig hell… ..jeg tenkte bare…”de får styre som de vill…jeg gir opp”🙌🏼
Det var fullmåne, det var tidlig august, og egentlig ganske perfekt for å bli gravid og få et føll sommertid året etter, og siden målet var å få de på gård innen den tid så kunne det da ikke være så galt med ett føll likevel…
Dessuten så Luc ut til å være ganske fornøyd… Til å være en sykt rolig hingst av natur, ble han nå enda roligere og lettere å jobbe med. Luc er 1000 ganger mer i balanse enn Iron fordi jeg har fått jobbe mye mer med han da han lar ser både strekke ut og masseres, så kroppen hans og hodet hans er mye mer stabil enn Iron sin.
Jeg må innrømme jeg var ganske redd for Luc i den grad at jeg måtte forsøke å skjerme han så mye som mulig da Iron var en skikkelig bitch mot han, men heldigvis nå under graviditeten har hun løsnet mye opp og blitt mye roligere. Kanskje var det bra for henne å skulle bli mamma❤️
Hun har fått et års pause fra ridning og vi vil fortsette innredningen når hun har landet etter følling og føler seg klar nok for det, tenker det har vært bra for henne med en god pause🙌🏼
….så tross alle påvirkninger fra alle kanter, alle andres meninger om alt fra starten, alle som sa at Iron var så snill og god og at Luc var så gal hingst at jeg bare MÅTTE kastrere han, så var de stikk motsatt i mine øyne, jeg kjente hestene mine og lot meg ikke påvirke av andres dårlige meninger.
De er begge fra toppstammede foreldre i Nederland med en helt unik blodslinje. Jeg gleder meg til å få et føll jeg kan jobbe med hver dag, og samtidig se en lykkelig familie sammen her hjemme på gården❤️
Luc da han kom fra Nederland:
Her har dere før/etter bilde av Luc, hvordan han så ut da han kom til meg og hvordan han ser ut i dag etter utallige behandlinger. Iron har også hatt enorme endringer, men de er ikke så synlige nå som hun er høygravid.
FØR-bilde av Luc, ble tatt dagen da jeg fikk han (mars 2022)
ETTER -bilde av Luc etter ett år i mitt eie (mars 2023) Sykt stor forskjell!!
Så som dere sikkert skjønner har jeg alle i familien nært og kjært og ofrer det som ofres kan for at dyrene skal ha det bra🙌🏼 Når man finner noen å leve for betyr det plutselig hele verden for deg🙌🏼
xox <3
så fint skrevet❣️ og veldig hyggelig/spennende å lese hele historien om deg og hestene dine💕💕
Tusen takk Nina 🙏🏼❤️ så hyggelig🥰💗💗